Roar var mat, og Roar var sosialt fellesskap. Det første og kanskje sterkeste minnet jeg har av disse to sidene ved Roar, stammer fra nyttårsaften i 1991. Roar bodde i sin farfars gamle leilighet i Biskop Grimkjells gate 6. Huset er forresten spesielt i seg selv. Samtlige gamle trehus i Trondheim har to etasjer, men dette har tre etasjer. Roar bodde i tredje etasje sammen med Martin Høyem.
Gjestene kom fra to ulike leire. De fleste var fra Roars jevngamle miljø. Blant annet Yngve Sæther, Erlend Loe, Espen Tverre, Talleiv Taro Manum, Espen Hagen, Torkel Gjørv, Kim Hiorthøy, Odd Kåre Vold, Line Kvakland, Mette Tronvoll, Gørild Nordgaard og Hilde Skaffloth. En del av oss andre var opp mot ti år eldre, blant annet Ragnar Wold, Roar Svenning, Dag Rønning, Ask Brantenberg Cold, Ragnar Sletten og jeg. Invitasjonen til selskapet bestod av Talleivs ubetalelige karikaturtegning av Roar, Dag, Odd Kåre og Ragnar.
Jeg kom tidlig og husker jeg sto i vinduet og så ned på drosjene som danna kø utafor idet gjestene ankom. Ut av bilene strømmet en samling freaks som til vanlig gikk i loppisklær og olabukser med hull i. Nå var de dresset opp i smoking og sidkjoler. Kontrasten til saneringsstrøket vi befant oss i, var slående, men ikke desto mindre passet denne seansen perfekt inn i Roars filosofi om hva som var viktig i et sosialt fellesskap: god mat, god drikke og bra folk. Et av Roars varemerker var å insistere
på førsteklasses kvalitet og innhold selv i de enkleste omgivelser. Denne filosofien fulgte han til det siste. Ja, bokstavelig talt til han sank sammen mens han lagde mat på en sandstrand i Gildeskål den 30. august.
Det temmelig avanserte matstellet som har blitt vanlig for mange av oss i dag, var langt unna for de fleste i 1991. Eksklusive råvarer tilhørte en rikmannskultur som foregikk på dyre restauranter i Oslo. Så da Roar serverte rå østers til forrett i sin bestefars gamle leilighet i Biskop Grimkjells gate 6 på lamo'n, var det som et pek til det jappelivet vi så sterkt hadde foraktet noen år tidligere. Norge anno 1991 var preget av jappetidens etterdønninger. Borte var de nyrikes magnumflasker med champagne. Nå var det nedgangstider, og vi sto klare for å bidra med nytt innhold.
Line Kvakland, Gørild Nordgaard og Hilde Skaffloth hadde tilbragt noen timer på Roars kjøkken dagen før. De ribbet rypene til hovedretten. En nokså hard øvelse for en gjeng alternative jenter. Selv kommer jeg fra en borgerlig jaktfamilie med lang tradisjon for ryper og annet vilt, men blod og innvoller har aldri hatt særlig høy status innen den urbane alternativkulturen. Til tross for det loste Roar jentene gjennom prosessen med myndig, men vennlig, hånd. Han var den fødte arbeidsleder.
Det var dekket et langbord som gikk gjennom begge stuene i leiligheten. Vi må ha vært 25-30 mennesker til bords. Som hovedrett serverte Roar rypebryst, med en treplaters komfyr og et godt arbeidslag som eneste hjelpemidler. En prestasjon i seg selv. Men sånn var han. Han samlet et arbeidslag, planla og «preppet», og sørget for at alle hadde det bra.
Den gjengen som Roar samlet i stua si, nyttårsaften 1991 var mer enn klare for å sette sitt preg på den norske offentligheten. Det alternative kulturlivet i Trondheim hadde vært deres lærested. Hard Rock Kafé, Filmklubben, Cinemateket, Samfundet, Uffa, Café 3B, Kunstakademiet, Folk & Røvere og TMV Festivalen var arenaer som ble springbrett for den videre ferden.
I de siste tyve årene har musikk, teater, mat, film, foto, kunst- og litteraturfeltet blitt preget av mange av nyttårsgjestene fra Biskop Grimkjells gate 6. Ethvert miljø trenger samlende faktorer. Noen som byr på seg selv og som er i stand til å lage de anledningene som gjør at vi føler vi er del av noe større. Noen som byr på godt vennskap, godt å spise og godt å drikke og som ser verdien av å sitte rundt et bord. Gjerne til solen står opp. Roar var en sånn fyr.
Takk skal du ha Roar.
Lars Olufsen
Trondheim Oktober 2014
