Runar Skjerven Eggesvik på Kampen Bistro i 2004

Et minne fra 2004, fra de hektiske tjueåra, med to livlige venner som hadde pusha tredve. Fra da Bistroens åpningstid var mer uklar og fortsatt mange år før Roar ringte en lørdag morra klokka åtte og fortalte at sjappa hadde brent ned. Jeg var siste gjest kvelden før, satt faktisk på akkurat samme plassen, og sitter der fortsatt stadig på tirsdagene før eller etter korøvinga, og kjenner hver gang at det mangler en stille vismann på høyresida som spør om jeg er sulten eller blir igjen ett lite snitt. Gode minner varer, Bistroen består, takk for maten og praten Roar.

Minnealbum laget på Roar's bursdagsdato 11.04.2015

Klikk her for hele billedserien!

Vi vil minnes Roar med bilder. 

Har du bilder og noen kommentarer du vil dele send dem til:

roarminne@mosth.no

Da publiseres bildene direkte på denne minnebloggen.

Wim har bursdag 5 mai og det hadde vært hyggelig om dere sendte han et bursdagskort. Da Tidemann hadde bursdag 2.oktober fikk han mer enn 50 bursdagkort i posten. Det var stor stas! 

Utdannelsesfond for Wim Frimann og Tidemann

Se bilder på minnealbumet.....her!

Minnefondet for Wim Frimann og Tidemann skal gi dem et økonomisk fundament når de er ferdig med videregående skole. Utbetales når de er 18 år. 
Navn på konto: May Vera Møsth.
Konto nr.4295.22.67668

På konto pr.11.04.2016 kr.102.106
Send gratulasjonskort på bursdagene til:
Tidemann, født: 02.10.2009
Wim Frimann, født: 05.05.2005 
Tidemann Møsth - Wim Frimann Møsth
c/o Elin Aasheim
Etterstadsletta 99A, 0660 Oslo  

Minnetalen i bisettelse for Roar i Vålerenga Kirke, 16.09.2014 - Erlend Mogård Larsen

Siste bilde av Roar på SALT august 2014.

Erlend's minnetale - English, click here!:

Roar var ingen kokk.
Roar var en kunstner.
Han var en kunstner når det gjaldt mat, men og en kunstner i møte med steder, mennesker og livet selv.
Han var en kunstner i møte med kjærligheten. På sin egen, sære og litt innbitte småstaé måte.
Han hadde et blikk for så mange av oss. Umerkelig tok han folk inn i livet, inn i arbeidet, inn i kompetanse-områder som han så at de hadde potensialer til, lenge før de så det selv.
Men han så det. Og han tok mange av oss dit. Han var uendelig lojal mot de prosjekter og mot de folk som han hadde håndplukket som sine mennesker.
Samtidig var ingen viktigere enn Wim og Tidemann.
Ingen var han mer lojal mot, enn familien sin.....les mer!

Nyttårsaften 1991 i Biskop Grimkjells gate 6 på Lamo'n

Bildet:Roar åpner østers på kjøkkenet til Roar Svenning

Roar var mat, og Roar var sosialt fellesskap. Det første og kanskje sterkeste minnet jeg har av disse to sidene ved Roar, stammer fra nyttårsaften i 1991. Roar bodde i sin farfars gamle leilighet i Biskop Grimkjells gate 6. Huset er forresten spesielt i seg selv. Samtlige gamle trehus i Trondheim har to etasjer, men dette har tre etasjer. Roar bodde i tredje etasje sammen med Martin Høyem.
Gjestene kom fra to ulike leire. De fleste var fra Roars jevngamle miljø. Blant annet Yngve Sæther, Erlend Loe, Espen Tverre, Talleiv Taro Manum, Espen Hagen, Torkel Gjørv, Kim Hiorthøy, Odd Kåre Vold, Line Kvakland, Mette Tronvoll, Gørild Nordgaard og Hilde Skaffloth. En del av oss andre var opp mot ti år eldre, blant annet Ragnar Wold, Roar Svenning, Dag Rønning, Ask Brantenberg Cold, Ragnar Sletten og jeg. Invitasjonen til selskapet bestod av Talleivs ubetalelige karikaturtegning av Roar, Dag, Odd Kåre og Ragnar.
Jeg kom tidlig og husker jeg sto i vinduet og så ned på drosjene som danna kø utafor idet gjestene ankom. Ut av bilene strømmet en samling freaks som til vanlig gikk i loppisklær og olabukser med hull i. Nå var de dresset opp i smoking og sidkjoler. Kontrasten til saneringsstrøket vi befant oss i, var slående, men ikke desto mindre passet denne seansen perfekt inn i Roars filosofi om hva som var viktig i et sosialt fellesskap: god mat, god drikke og bra folk. Et av Roars varemerker var å insistere 
på førsteklasses kvalitet og innhold selv i de enkleste omgivelser. Denne filosofien fulgte han til det siste. Ja, bokstavelig talt til han sank sammen mens han lagde mat på en sandstrand i Gildeskål den 30. august.
Det temmelig avanserte matstellet som har blitt vanlig for mange av oss i dag, var langt unna for de fleste i 1991. Eksklusive råvarer tilhørte en rikmannskultur som foregikk på dyre restauranter i Oslo. Så da Roar serverte rå østers til forrett i sin bestefars gamle leilighet i Biskop Grimkjells gate 6 på lamo'n, var det som et pek til det jappelivet vi så sterkt hadde foraktet noen år tidligere. Norge anno 1991 var preget av jappetidens etterdønninger. Borte var de nyrikes magnumflasker med champagne. Nå var det nedgangstider, og vi sto klare for å bidra med nytt innhold.
Line Kvakland, Gørild Nordgaard og Hilde Skaffloth hadde tilbragt noen timer på Roars kjøkken dagen før. De ribbet rypene til hovedretten. En nokså hard øvelse for en gjeng alternative jenter. Selv kommer jeg fra en borgerlig jaktfamilie med lang tradisjon for ryper og annet vilt, men blod og innvoller har aldri hatt særlig høy status innen den urbane alternativkulturen. Til tross for det loste Roar jentene gjennom prosessen med myndig, men vennlig, hånd. Han var den fødte arbeidsleder.
Det var dekket et langbord som gikk gjennom begge stuene i leiligheten. Vi må ha vært 25-30 mennesker til bords. Som hovedrett serverte Roar rypebryst, med en treplaters komfyr og et godt arbeidslag som eneste hjelpemidler. En prestasjon i seg selv. Men sånn var han. Han samlet et arbeidslag, planla og «preppet», og sørget for at alle hadde det bra.
Den gjengen som Roar samlet i stua si, nyttårsaften 1991 var mer enn klare for å sette sitt preg på den norske offentligheten. Det alternative kulturlivet i Trondheim hadde vært deres lærested. Hard Rock Kafé, Filmklubben, Cinemateket, Samfundet, Uffa, Café 3B, Kunstakademiet, Folk & Røvere og TMV Festivalen var arenaer som ble springbrett for den videre ferden.
I de siste tyve årene har musikk, teater, mat, film, foto, kunst- og litteraturfeltet blitt preget av mange av nyttårsgjestene fra Biskop Grimkjells gate 6. Ethvert miljø trenger samlende faktorer. Noen som byr på seg selv og som er i stand til å lage de anledningene som gjør at vi føler vi er del av noe større. Noen som byr på godt vennskap, godt å spise og godt å drikke og som ser verdien av å sitte rundt et bord. Gjerne til solen står opp. Roar var en sånn fyr.
Takk skal du ha Roar.

Lars Olufsen
Trondheim Oktober 2014

Eulogy - Funeral REM Roar Eirik Møsth, Vålerenga kirke 16.09.2014

Roar was no cook.
Roar was an artist.
He was an artist when it came to food, but also an artist in the face of places, people and life itself.
He was an artist in the face of love. On its own, quirky and a little purist stabbern way.
He had an eye for so many of us. Imperceptible he took people into your life, into work, into competence areas as he saw that they had the potential for long before they saw it.
But he saw it. And he took many of us there. He was infinitely loyal to the projects and to the people that he had hand picked as its people.
At the same time was no more important than Wim and Tidemann.
No, he was more loyal than his family.
Wim and Tidemann. No one, he loved more than his two sons
He grew up in Trondheim and took care of the friends he handpicked there. The best of the best: all on their ways: in their areas.
He loved food and loved to cook. Unfancy real food. Food to gather around, establish community through. Roar left footprints, Kampen and a variety of hand-picked locations around the country.
Roar was among the best, most creative and innovative chefs in this country. But also a man who meant so very much to many, through the art to see, learn and participate in projects with others-he set new standards. Defaults to strive for.
Roar gave us the freedom to learn from life. Understanding yourself and learn what was good for. He did it for many but especially for his boys. Hamarøya was his second home and his paradise.
"The lads are going to learn how to fish sea trout," he said firmly.
Gently but convincing filled with confidence he let them take over the helm.
"They should learn to drive a boat. They will learn to hold a steady course."
So this beautiful summer in the North this year, the boys both set course and stay the course, and they were fishing with Roar, and they have prepaired the fish and cooking. Together: bright sunny summer nights.
He did all the cooking, to her sister's wedding. It was so strong that no one could eat it. When Uncle Hans commented strength he replied briefly and precisely:
"The food is not strong!"
He had a period when he enjoyed salty food well. When this was commented he replied:
"It is not salt."
"The wine is corked" said Roar when a Spanish wine for n.kr. 4500 was put on the table at Noma in Copenhagen.
World's best restaurant.
Of course we should there.
The waitress picked up the head waiter who disagreed.
"The wine e corked" said Roar.
The headwaiter obtained sommelier.
He disagreed.
"The wine e corked" said Roar. Sommelier obtained René Redzepi. There was a post war. The cork was taken on a silver platter and sniffed. After 20 minutes of smelling and heated exchange says Roar.
"In 1991, when this wine was bottled manufacturer had so little money that they had to buy into a party with bad cork."
When the evening was over and all the guests had gone away then come the Sommerlieren to Roar and said.
"It was corked!"
Man of few words. But a man with qualifying words when they arrived.
At the same time: the Now, living in the moment as the guiding star. The joy of life.
Three weeks ago a got the phone I had hoped from Roar ;
"I, Trine and Even going up to Sandhornøy and helps you with SALT."
Thursday, two days after they were in place.
What was clear was that nothing was clear.
Roar had the same calm as always. Ability to improvise. Ability to complete the same high quality that he will never compromise on. Never. At the same time he built always team, a trait that made many gathered around him.
Roar took his people with the "Golden Scissors".
During one day they had built up the grill: Favelagrillen of driftwood and residual plank Prep 160 kg venison and made ready food for a couple of thousand people who came to SALT on opening weekend.
Friday danced the nothern lights godess on the sky above Sandhornøy.
Saturday was the most beautiful day in the North this year. There was no wind, hot, the kids swimming in the sea and many gathered around the favela to enjoy the day, food and life.
Roar did what he liked best. He made ​​food with love. He had good friends around him.
It went very short time since he felt until he was in in the rescue helicopter bound  for the hospital in Bodø. The family was contacted and news about the state we got during the night was not encouraging.
Sunday morning, the family gathered in Bodø. The doctors said that todays situation was so bad that we had to prepare ourselves that we could lose him in a short time. That evening: with family and friends around them gathered in despair at Kampen Bistro started Roar breathing by himself again. Love is so strong and the will of Roar was so strong. He would decide when to travel.
He would give Wim, Tidemann, Elin, Bjørn, May, Ann Kristin, everyone in the family and friends that he was so incredibly dear, time. The time to be there with him, time to reconcile and prepare that his time had come. That forces ebbed away.
For the family, it has been overwhelmingly well with all the support and messages that have been written about  Roar. All the words and stories that have come. Mother May said that all the good things which have taken the worst of the pain in this tongue time.
Finally, I will recite one of the many facebook messages, Gunn Møller, which meant a lot:
"I salute you Roar.
For a man and a heart.
You are like the song to Bjørn Eidsvåg, I See!
You saw when people needed the extra support in life.
You gave them a lifeline and you were a monument in their life.
What we have learned from you Roar is that the greatest of all is love. "

Roar på NRK, reportasje fra SALT

 Salt presenteres på NRK med Roar og Rolf

29.08.2014 

http://goo.gl/ekyMvE